Bortkastet tid

FOR NI ÅR SIDEN ble farsen Velkommen til Shti’ene en av tidenes største filmsuksesser i Frankrike. Filmen solgte 20 millioner billetter i hjemlandet, så vidt slått av Titanic på statistikken. Suksessen var helt uforståelig utenfor hjemlandet. Filmen handlet først og fremst om den, for franskmenn, ustyrtelig morsomme dialekten til ”bondeknølene” i Nord- Frankrike på grensen til Belgia.
I Velkommen til Paris har hovedpersonen som ung mann flyttet til Paris og slått gjennom som prestisjefylt avantgarde-arkitekt og designer. Han har forfinet språket og skjult sin herkomst.
Problemet er at han har skjult sin opprinnelse til og med for sin kone. En ulykke fører til hukommelses- tap som gjør at han psykisk kommer tilbake til for- tiden med den latterlige dialekten. Det skaper stor oppstandelse. Bedre blir det selvsagt ikke av at hele bondeknøl-familien er på vei til Paris for å feire morens 80-årsdag. For en skandale – en gjeng med

dialektsnakkende nordlendinger er på vei!
En ting er at hele konseptet er patetisk, det er heller ikke morsomt, i hvert fall hvis du ikke har inn- gående kjennskap til franske dialekter. Hele filmen er basert på hvor latterlige dialekten i Nord-Frankrike er. Å formidle det ”ustyrtelig morsomme” i en fransk dialekt gjennom teksting er en håpløs oppgave.
Oversetteren har da heller ikke lykkes med det. Tekstingen er en underlig, slitsom opplevelse.
Selv for den meste frankofile dialektelskeren vil jeg spå at dette er en nedtur.