Nostalgisk sommer på italiensk

DE TO FILMENE er blitt stående som noen av høydepunktene innen italiensk film og er vel verdt et gjensyn
– og ikke minst en mulighet til å opp- leve filmnostalgi på sitt beste.
Federico Fellinis La Dolce Vita fra 1961 er filmen hvor svenske Anita Ekberg gjorde den verdensberømte badescenen i Trevi-fontenen i Roma med Marcello Mastroianni.

Cinema Paradiso

Det er gått 28 år siden premieren på Giuseppe Tornatores Oscar-vinner hadde premiere. Nå er det i en ny- restaurert utgave. Cinema Paradiso er en film med strålende øyeblikk og sentimentale høydepunkter og med høy nostalgifaktor.

Giuseppe Tornatore og Federico Fellini har begge det til felles at de gjerne har et nostalgisk forhold til sin barndom. Slik sette er det klare paralleller mellom Cinema Paradiso og Fellinis Dagdriverne (I vitelloni) fra 1953 som også er en historie om en mann som ser tilbake med lengsel på sine provinsielle røtter.
Den første delen av Cinema Paradiso er den beste og mest magiske. Det er her vi ser den fantas- tiske filmmaskinisten Alfredo (Philippe Noiret), tar med seg lille
Salvatore (Salvatore Cascio) i hånden og lærer ham hemmelighetene til å projisere filmer. Tornatore skildrer det hele i Cinema Paradiso med kjærlig- het og humor.

Det søte liv

Det søte liv eller La dolce vita som den heter på originalspråket var en sensa- sjon da den fikk premiere i 1960.
Filmen er et lite flatterende bilde av Romas aristokrati og overklasse. Fellini viser en dekadent overklasse og ukultiverte mennesker som kjemper for å holde kjedsomheten på avstand.
I filmen møter vi Marcello (Marcello Mastroianni) som jobber som journalist i Roma på 1950-tallet .Hans gebet er tabloidsaker om film- stjerner, den katolske kirken og aristokratiets forfall.

Filmen dekker syv dager av Marcellos liv – hvor han er på søken etter meningen med livet og kjærligheten. På sin vei får han forhold til en rekke kvinner, blant dem en svensk-amerikansk filmstjerne som han begjærer i Anita Ekberg skikkelse.

I ettertid har Det søte liv blitt sett på som filmen som er skillelinjen mellom Fellinis tidlige neorealistiske filmer og hans senere kunstfilmer – og er en film som er gjenganger på lister over tidenes beste filmer.